Urinveiene

Introduksjon

Urinveisinfeksjoner omfatter infeksjoner i nyrene, urinlederne, urinblæren og urinrøret og nærliggende organer som prostata og epididymis. Seksuelt overførte sykdommer som uretritt forårsaket av gonokokker og Chlamydia trachomatis regnes vanligvis ikke som urinveisinfeksjoner på grunn av sine spesielle karakteristika og den avgrensede lokaliseringen til urethra og genitalia. Urinveisinfeksjoner kan manifestere seg i avgrensede deler av urinveiene, for eksempel i nyrene (pyelonefritt), urinblæren (cystitt), prostata (prostatitt), i epididymis (epididymitt) eller uretra (uretritt). Asymptomatisk bakteriuri er en tilstand der det finnes bakterier i urinen uten at pasienten har symptomer. Det skilles også mellom ukomplisert og komplisert urinveisinfeksjon. Ukomplisert urinveisinfeksjon defineres som en infeksjon der det ikke er underliggende anatomiske eller nevrologiske forstyrrelser som påvirker drenasjen av urin. Betegnelsen komplisert urinveisinfeksjon benyttes på infeksjoner der det er obstruksjon, steiner eller andre anatomiske misforhold eller nevrologiske forstyrrelser som påvirker drenasjen eller hvis det er inflammatoriske forandringer som følge av gjentatte tidligere infeksjoner. Urinveisinfeksjon hos pasient med nedsatt infeksjonsforsvar defineres også som komplisert. Residiverende urinveisinfeksjon defineres som mer enn 2 infeksjoner i løpet av 6 måneder eller mer enn 3 infeksjoner per år.

Patogenese

Det antas at de fleste urinveisinfeksjoner oppstår ved oppadstigende spredning av bakterier fra urinrørsåpningen. Bakterier kan bevege seg mot urinstrømmen ved egen bevegelse. Hematogen eller blodbåren infeksjon kan også forekomme, men skjer mye sjeldnere enn oppadstigende infekjson. Ved bakteriemi med stafylokokker eller candida skjer det ofte spredning til nyrene.

Risikofaktorer                                                                                                                                                                  
Alder og kjønn har stor innflytelse på risikoen for urinveisinfeksjon slik vist i figur 1.

Anatomiske og funksjonelle forstyrrelser i urinveiene øker risikoen for urinveisinfeksjon.
Tabell 1 viser de viktigste risikofaktorene.

Mikrobiologi                                                                                                                                                                      

Diagnostikk                                                                                                                                                                           

Ved urinveisinfeksjon har bakteriologisk undersøkelse av urinen en helt vesentlig diagnostisk betydning og er ofte avgjørende for behandlingsopplegget (1). Bakteriologiske undersøkelse av urin skal utføres ved:

• Øvre urinveisinfeksjon (UVI)
• Residiverende UVI
• UVI ved stenose i urinveier
• UVI hos barn
• UVI hos gravide
• UVI hos diabetikere
• UVI ervervet på sykehus
• UVI etter urinveisinstrumentering
• UVI ved nedsatt infeksjonsforsvar
• UVI hos menn
• UVI hos pasienter med inneliggende kateter

I tillegg anbefales kontrollprøve av urin etter behandling hos alle de overnevnte pasientgruppene (for å utelukke behandlingssvikt), gjerne 10 til 14 dager etter avsluttet behandling, men i alle fall alltid etter 4 til 8 uker. Hos barn er det aktuelt å kontrollere også 4 til 5 dager etter behandlingsstart samt 1 år etter en gjennomgang pyelonefritt.

• Det er først gangs eller sporadisk cystitt/cystouretritt.
• Ingen kjent nyrepatologi.
• Symptomvarighet under 48 timer.
• Pasienten ikke er gravid.
• Pasienten ikke er diabetiker.

Dersom det i slike tilfeller ikke kommer behandlingsrespons innen 48 timer bør urinen likevel dyrkes.

Diagnostikk hos pasienter med langtidskateter
Rutinemessig dyrkning av urin hos pasienter med blærekateter er ikke nødvendig så lenge pasienten ikke har symptomer som kan skyldes urinveisinfeksjon. Unntaket er pasienter som skal gjennomgå kirurgiske inngrep. Ved symptomer på infeksjon skal det tas urinprøver til bakteriologisk undersøkelse. Blodkultur bør tas samtidig hvis pasienten er langtidskateterisert (utover 3 uker).

Det har ingen hensikt å undersøke kateterspissen etter at et blærekateter er fjernet.

Screening på asymptomatisk bakteriuri                                                                                                                    
Gravide
Alle gravide skal screenes med henblikk på asymptomatisk bakteriuri ved første svangerskapskontroll. Månedlige kontroller under svangerskapet anbefales etter behandling av asymptomatisk bakteriuri hos gravide med diabetes.

• Forløsning med instrumenter.
• Epidural anestesi.
• Total ruptur.
• Tidligere urinveisinfeksjon.
• Fødsel av tredje barn eller mer.

1. Utfør håndhygiene.
2. Benytt rene hansker.
3. Ta urinprøven fra midtstråleurin, som samles i sterilt prøveglass.
4. Ta av hanskene og utfør håndhygiene.

Barn
Barn som ikke har kontroll over vannlatingen.
Dersom det ikke lykkes å få spontant latt urin tas det en poseprøve. Før posen settes på desinfiseres om mulig huden som skal dekkes av posens åpning med vandig klorhexidin.

Kvinner, oppegående
Det tas midtstrømsurin.
Det er ikke nødvendig å vaske før prøvetaking ("vaskeprøve"), men det er viktig å holde kjønnsleppene fra hverandre under prøvetakingen.

Kvinner, sengeliggende eller inkontinente
Hos sengeliggende eller inkontinente kvinner anbefales vaskeprøve. Området omkring urinrørsåpningen vaskes med sterile kompress/tupfere og sterilt vann eller fysiologisk saltvann. Det vaskes forfra og bakover. Prøven tas om mulig som midtstrømsurin.

Menn
Ved prøvetaking hos menn skal forhuden holdes tilbake under urinprøvetakingen. Prøven tas som en midtstrømsprøve. Vasking er da ikke nødvendig.

B. Prøvetaking fra inneliggende kateter:                                                                                                                                                      

1. Utfør håndhygiene.
2. Benytt rene hansker.
3. Prøven tas gjennom prøvetakingsstedet på kateter/drenasjeslange, ikke fra oppsamlingsposen.
4. Desinfiser punksjonsstedet med 70 % sprit. La spriten tørke helt før prøvetaking.
5. Benytt steril kanyle og sprøyte og aspirer nødvendig mengde urin.
6. Ta av hanskene og utfør håndhygiene.

C. Prøvetaking ved hjelp av steril engangs kateterisering (hos pasienter der det ikke kan tas prøve fra spontant latt urin, inkludert pasienter som utfører ren intermitterende kateterisering (RIK).

1. Utfør håndhygiene.
2. Urethralåpningen desinfiseres med vandig klorheksidin.
3. Utfør eventuelt håndhygiene på nytt.
4. Ta på sterile hansker (avhengig av teknikk kan det være tilstrekkelig å benytte steril hanske bare på den hånden som fører kateteret).
5. Før inn kateteret.
6. Den første urinen som kommer etter at kateteret er kommet inn i blæren kastes.
7. Samle deretter nødvendig urinmengde i sterilt prøveglass.
8. Ta av hanskene, utfør håndhygiene.

Oppbevaring og transport av prøver                                                                                                                              
Urinen uten tilsetning må sås ut i laboratoriet innen 2 timer etter prøvetaking. Ved lengre transporttid må prøven holdes kjølig
(4^o C) eller tilsettes borsyre for å unngå oppformering av mikrober og falskt positivt resultat. Det finnes ferdige prøveglass tilsatt borsyre. Ved bruk av borsyreglass er det viktig at riktig mengde urin fylles i glasset. Dette er vist ved en markering på glasset. Sluttkonsentrasjonen av borsyre skal være 1,6 %. Selv ved kjøling eller bruk av borsyre bør transporttiden ikke overstige 24 timer. Ved lengre transporttid bør det brukes dyppeagar.

1. Kunin CM. Dectection, prevention and management of urinary tract infections. Fourth edition. Lea & Febiger, Philadelphia 1987.
2. Hvoig B, Lassen J Sandven P, Vorland L (redaktører). Bakteriologisk diagnostikk ved urinveisinfeksjon. konsensusrapport nr. 7. Statens Institutt for Folkehelse 1994. ISSN 0804-844.

Nosokomiale urinveisinfeksjoner  
Urinveisinfeksjon er den hyppigste sykehusinfeksjonen og finnes ved prevalensregistreringer i Norge hos knapt 2 % av inneliggende pasienter i sykehus og hos 3-4 % av pasienter i sykehjem (1).                  

	Figur 2. Prevalens av urinveisinfeksjon i sykehus	Figur 3. Prevalens av urinveisinfeksjon i sykehjem
	Urinveisinfeksjon i sykehus	Urinveisinfeksjon i sykehjem

De aller fleste nosokomiale urinveisinfeksjoner er forbundet med instrumentering av urinveiene, oftest bruk av blærekateter, fulgt av cystoskopi og andre urologiske prosedyrer. I løpet av de siste 50 årene er det blitt svært vanlig å bruke blærekateter til pasienter i sykehus og sykehjem. Helsepersonell betrakter ofte urinveisinfeksjoner som benigne og enkle å behandle, og som en akseptert konsekvens av å ha et blærekateter.  Men undersøkelsene viser at de fører til forlenget sykehusopphold og økt sykelighet og dødelighet. På grunn av økende problemer med antibiotikaresistens kan pasienter med kateterassosierte urinveisinfeksjoner dessuten bli et nosokomialt reservoar for spredning av resistente bakterier. Nosokomial infeksjoner forårsaket av antibiotikaresistente mikroorganismer er forbundet med økt morbididet, letalitet og økte kostnader sammenlignet med infeksjoner forårsaket av følsomme stammer av de samme artene.

Historikk                                                                                                                                                                             
I 1927 utviklet Fredrik E. B. Foley det permanente blærekateter for å kontrollere blødninger etter transuretral prostatektomi (2,3), Tidlige Foleykatetre var koblet til en slange som ble drenert rett i en åpen bøtte og der drenasjesystemet hadde åpen forbindelse med omgivelsene til enhver tid. Med det åpne systemet utviklet 95 % av pasientene bakteriuri i løpet av de 4 første dagene av kateteriseringen. 30 år senere kom et avgjørende gjennombrudd som reduserte risikoen for kateterassosiert urinveisinfeksjon. I stedet for at slangen ble drenert til en åpen bøtte, ble det etablert et system med lukket drenasje. I de tidlige systemene ble det benyttet en glassflaske som oppsamlingsreservoar. Dette var lite hensiktsmessig for pasient og pleiepersonell, noe som hyppig førte til brudd på systemet, med forurensning og spredning av bakterier til urinblæren. Det lukkede systemet har senere gjennomgått flere forbedringer frem til dagens system med slange og pose av plast, tilbakeslagsventiler og hensiktsmessige oppsamlingsposer med tappekran.

Klassifikasjon av katetre                                                                                                
Blærekatetre blir klassifisert enten etter lokalisasjon eller bruksvarighet. Eksempler på klassifikasjon etter lokalisasjon inkluderer uretrakatetre, nefrostomikatetre og suprapubiske katetre. I henhold til bruksvarighet klassifiseres katetre som intermitterende katetre, korttidskatetre og langtidskatetre. Moderne blærekatetre er laget av en rekke ulike materialer inkludert lateksgummi, silikondekket lateksgummi, teflondekket lateksgummi eller helsilikon.

Risikofaktorer                                                                                                                                                                      
Nosokomiale urinveisinfeksjoner er så og si utelukkende relatert til bruk av medisinsk utstyr i urinveiene. Mellom 80 % og 90 % av nosokomiale urinveisinfeksjoner er forbundet med bruk av permanent blærekateter og ytterligere 5 - 10 % er en følge av annen instrumentering. Etter en enkelt blærekateterisering varierer risikoen for bakteriuri mellom 0,5 % og 23 % avhengig av pasientpopulasjon, for eksempel slik vist i tabellen (4 - 9).

Tabell 2. Hyppighet av bakteriuri etter en enkelt blærekateterisering

 
Det ble tidlig klart at de lukkede systemene ga en betydelig forsinkelse i før det oppstår bakteriuri. Mens et åpent system ga bakteriuri hos 95 % etter 4 dager vildet ta 30 dager med et lukket system å nå så høy prevalens av bakteriuri.

Noen viktige risikofaktorer som er forbundet med utvikling av kateterassosiert nosokomial urinveisinfeksjon er:

1. Varighet av kateteriseringen.
2. Brudd på det lukkede drenasjesystemet.
3. Ingen bruk av antibiotika.
4. Hunnkjønn.
5. Høy alder.
6. Diabetes mellitus.
7. Nyresvikt (serum kreatinin > 2 mg/dL).
8. Alvorlig og fremskredet underliggende sykdom.

Patogenese                                                                                                                                                                        

Kateterassosierte urinveisinfeksjoner oppstår på tre ulike måter:

Introduksjon av bakterier i urinblæren ved innleggelse av kateteret. Spredning av bakterier langs utsiden av kateteret etter at det er lagt inn, fra området omkring urinrørsåpningen eller endetarmsåpningen. Spredning av bakterier langs innsiden av kateteret etter brudd på det lukkede systemet.

I en undersøkelse ble det rapportert at 22,1 % av urinveisinfeksjonene ble antatt å oppstå på grunn av introduksjon av bakterier i urinblæren ved innleggelse av kateteret, 28,6 % var tilsynelatende et resultat av spredning langs kateterets utside (ekstraluminal) etter innleggelse, og 15,7 % oppstod som følge av intraluminal migrasjon (10). I 33,6 % fant man ingen sikker forklaring på hvordan infeksjonen oppstod. Det er også en viss forskjell i fordelingen av bakteriearter ved ekstraluminal spredning. (Tabell 1).

Tabell 1. Oppståelsesmåte for bakteriuri hos pasienter med blærekateter

 
Bakteriuri med permanent blærekateter                                                                                                                                         

Prevalensraten av infeksjon har sammenheng med varigheten av kateteriseringen, i det mellom 2 % og 16 % av pasientene med blærekateter utvikler bakteriuri per dag. Fordi de fleste katetre bare ligger inne noen få dager, er fordelen med det lukkende systemet at det forsinker at det oppstår bakteriuri og dermed forhindrer opptil 75 % av urinveisinfeksjonene sammenlignet med åpent system.
Når katetrene blir liggende inne over tid, øker altså den kumulative prevalensen av urinveisinfeksjon. Hos pasienter som har kateter i opptil 1 uke varierer forekomsten av bakteruri mellom 10 og 40 %, og pasienter som har kateter permanent over lang tid vil 100 % før eller senere få bakteriuri.

Kvinner med kateter utvikler urinveisinfeksjon dobbelt så ofte som menn. Historisk har den økte risikoen for urinveisinfeksjon vært forbundet med at urethra er mye kortere enn hos menn. Men det viser seg at bakteriell kolonisering av det periutetrale område før kateterisering også er viktig. Periutetral kolonisering med Gram-negative bakterier eller enterokokker øker risikoen for bakteriuri mer enn 3 ganger. Slik periutetral kolonisering finnes mer enndobbelt så ofte hos kvinner som hos menn. I en studie  av 612 pasienter med meatus kolonisering med Gram-negative bakterier eller enterokokker utviklet 110  (18 %) bakteriuri med 28 (55) av 601 pasienter som ikke var koloniserte (p>0.001) (13).

Morbiditet og letalitet                                                                                                                                                                              
Kateterrelatert urinveisinfeksjon kan spre seg til alle deler av urinveiene og føre til abscess i nyre, blære, eller uretra og til epididymitt, prostatitt orchitt og vesikouretral refluks. Insidensen av slike komplikasjoner er ukjent, men noen studier tyder på at 20 - 30 % av pasienter med asymptomatisk kateterindusert urinveisinfeksjon kan utvikle lokale eller systemiske symptomer. Nosokomial urinveisinfeksjon gir opphav til bakteriemi i 0,3 % til 3,9 % av pasientene og er kilden til mellom 10 og 17 % av alle nosokomiale infeksjoner i blodbanen. I en studie ble det påvist positiv blodkultur hos 6,5 % av pasientene umiddelbart etter blærekateterisering hos personer med steril urin. Forbigående bakteriemi i tilknytning til instrumentering av urinveiene kan derfor være kilde til infeksjoner andre steder i kroppen.

Konsekvensen av bakteriemi i tilknytning til nosokomial urinveisinfeksjon er avhengig av pasientens grunnsykdom. I pasientgrupper med alvorlig underliggende grunnsykdom kan den samlende dødeligheten overstige 30 %. En multisenterstudie av 221 tilfeller av urinveisinfeksjon med septikemi viste en samlet letalitet på 30,8 %, mens dødeligheten som en direkte følge av komplikasjonen ved urinveisinfeksjon var 12,7 % (12). 

CDC har estimert at urinveisinfeksjoner er årsak til 5% av alle dødsfall. Pga av nosokomial infeksjon, men at de i tillegg kan ha bidratt til ytterligere 11% av de nosokomiale infeksjonsdødsfallene (13). Nosokomial urinveisinfeksjon kan også bidra til økt risiko for andre nosokomiale infeksjoner slik som infeksjoner i operasjonsområdet. Raten av infeksjoner i operasjonsområdet som følge av nosokomial urinveisinfeksjon var 2,3 per 100 kirurgiske prosedyrer i en studie (14).

Forlenget liggetid og kostnader                                                                                                                                    
På begynnelsen av 1990 tallet ble det estimert at nosokomiale urinveisinfeksjoner gjennomsnittlig økte sykehusoppholdets lengde med 1 døgn, og kostet sykehuset gjennomsnittlig $680 (13). Disse dataene var imidlertid basert på observasjoner fra 1970 tallet justert for inflasjon. En større retrospektiv casekontroll undersøkelse fant at den gjennomsnittlige forlengelsen av sykehusoppholdet var 3,8 dager til en kostnad på gjennomsnittlig $3 803 (1992) (15). En undersøkelse fra 2002 av 1 497 kateteriserte pasienter viste en gjennomsnittlig økt kostnad på $589 (16).

Forebygging av kateterassosiert urinveisinfeksjon                                                                                                    
Et infeksjonsforebyggende program for urinveisinfeksjoner må inneholde både infeksjonsovervåking og infeksjonsforebygging. Den såkalte SENIC studien viste at sykehus med de mest effektive infeksjonskontrollprogrammene kunne redusere forekomsten av urinveisinfeksjon med 38% ved hjelp av en kombinasjon av intens infeksjonsregistrering og infeksjonsforebygging.

Registrering må gjøres med standardiserte definisjoner og bør utrykkes som antall urinveisinfeksjoner per 100 kateterdager. Men det må bare regnes med kateterdager frem til infeksjonen oppstår hos den enkelte pasient, kateterdager etter infeksjon er påvist ellers altså ikke med.

1. Bruk av alternative metoder for drenasje av urin.
2. Metoder som skal hindre ekstraluminal infeksjon.
3. Metoder som skal hindre intraluminal infekjson.
4. Kombinerte tiltak inkludert systemisk antibiotikaprofylakse.

Unngå unødvendig kateterisering                                                                                                                                           
Permanent blærekateter bør bare benyttes til pasienter med urinretensjon (anatomisk eller fysiologisk betinget), pasienter som gjennomgår kirurgiske inngrep i urinveiene (for å lette tilheling), kritisk syke eller postoperative pasienter der det er nødvendig med nøyaktig diuresemåling, og noen ganger svekkede, paralyserte eller komatøse pasienter (for å hindre hudskader og infiserte trykksår). Når det ikke lenger er behov for kateter, må det fjernes umiddelbart. I de fleste tilfeller kan inkontinens håndteres med gode bleier, og kateterisering er ikke nødvendig.

Alternative metoder for urindrenasje                                                                                                                           
Uridom
Uridom er et alternativ for menn som ikke har obstruksjon i nedre urinveier. En undersøkelse sammenlignet permanent kateter, intermitterende kateterisering og uridom og fant at insidensen av urinveisinfeksjon var henholdsvis 2,72, 0,41 og 0,36 per 100 pasientdager. Men uridom har også vært forbundet med et utbrudd av urinveisinfeksjon. Flere sammenlignende undersøkelser av uridom og permanent kateter er derfor nødvendige.

Suprapubisk kateter
To randomiserte studier har vist signifikant reduksjon av insidensen av urinveisinfeksjon ved bruk av suprapubisk kateter sammenlignet med uretrakateter uten at det økte frekvensen av andre komplikasjoner. En tredje studie (med lav statistisk styrke) kunne ikke vise noen forskjell, men fant økt hyppighet av mekaniske komplikasjoner med suprapubisk kateter.

Intermitterende katetersering
Intermitterende kateterisering er et godt alternativ til permanent kateter hos pasienter med langvarig blæredysfunksjon, slik som nevrogen blære eller ryggmargsskader. Men det er ikke avklart hvilken rolle intermitterende kateterisering skal ha ved korttids kateterisering. Tre prospektive randomiserte studier har påvist at selv om det ikke var statistisk signifikant forskjell mellom intermitterende og permanent kateter, så var intermitterende kateterisering forbundet med flere episoder med klinisk signifikant, urinretensjon og at infeksjon hos pasientene med intermitterende kateterisering oppstod etter innleggelse av permanent kateter. Dette kan bety at urinretensjonen kunne har skapt et gunstig miljø for oppformering av mikroorganismer og senere infeksjon, eller at det permanente kateteret økte risikoen. To andre studier viste ingen forskjell i infeksjonsrate mellom pasienter som fikk korttids intermitterende kateter eller permanent kateter.

Hindring av intraluminal infeksjon                                                                                                                               
Frakobling av det lukkede drenasjesystemet øker risikoen for urinveisinfeksjon. Platt og medarbeidere viste at risikoen for å utvikle urinveisinfeksjon var 1,9 ganger høyere 24 timer etter frakobling mellom drenasjeslangen og katetre (17). Flere studier viser også at brudd på det lukkede drenasjesystemet ofte er ansvarlige for majoriteten av infeksjonene ved utbrudd av nosokomiale urinveisinfeksjon (18-22). Tilbakestrømming av urin fra oppsamlingsposen inn i urinblæren er også forbundet med økt risiko for urinveisinfeksjon. Den viktigste årsaken til at dette skjer er at oppsamlingsposen løftes over urinblærens nivå.

Et tiltak for å hindre brudd på det lukkede systemet har vært å applisere tape eller annen forseiling mellom oppsamlingsslangen. Dette tiltaket har vært evaluert i 5 randomiserte undersøkelser og 4 av disse fant ingen effekt på risikoen for kateterassosiert urinveisinfeksjon (23-26). En femte studie viste signifikant redusert insidens av bakteriuri hos kvinner som hadde gjennomgått gynekologiske operasjoner. Samlet sett tyder dataene på at et forseilingssystem kan ha nytte hos pasienter som ikke får antibiotika, men dette er ikke endelig avklart.

Tilsetting av antiseptika til oppsamlingsposen har vært studert i 3 undersøkelser. Ingen av disse kunne vise redusert forekomst av urinveisinfeksjon.

 Det finnes også systemer som automatisk frigjør povidonjodid eller sølv inn i oppsamlingsslangen og oppsamlingsposen. To studier har vist effekt av slik strategi med povidonjodid mens en tredje studie ikke viste effekt. Frigjøring av sølvjoner på samme måte har vært undersøkt i en studie der det ble påvist en tendens, men ikke signifikant beskyttende effekt.

Blæreskylling med antiseptiske midler eller fysiologisk salt vann har vært undersøkt i flere studier, mens syntes ikke å ha en beskyttende effekt, og bør ikke brukes rutinemessig hos pasienter med inneliggende kateter.

Hindring av ekstraluminal infeksjon                                                                                                                               
Bakterier kan introduseres i urinblæren i forbindelse med innleggelsen av kateteret. En annen potensiell infeksjonsmekanisme er at mikrobene som koloniserer det periuretrale område beveger seg langs utsiden av kateteret og opp i urinblæren. Flere studier har vært utført for å undersøke om meatusstell med applikasjon av jodofor eller antibiotikaholdig salve/løsning 2 eller 3 ganger daglig kunne redusere forekomsten av urinveisinfeksjon. Ingen av undersøkelsene har vist en sånn effekt. I tillegg viste en studie av jodofor applisert 2 ganger daglig en tendens mot økt risiko for kateterassosiert urinveisinfeksjon.

Antibiotikaprofylakse                                                                                                                                                       
Pasienter med kateter som ikke får systemiske antibiotika har økt risiko for urinveisinfeksjon, noe som skulle indikere at antibiotika har en beskyttende effekt. Men det har vært utført flere studier av effekten av antibiotika profylakse hos pasienter med intermitterende kateterisering, korttidskateter (3-14 dager) og langtidskateter (over 30 dager) med varierende resultat. Noen studier har vist økt antibiotikaresistens i forbindelse med slik profylakse. Derfor bør det ikke brukes antibiotikaprofylakse før eventuelle nye studier kan vis en klar fordel med dette.

Katetre med antimikrobiell impregnering                                                                                                                   
Det har vært utført mange undersøkelser av katetre med ulike former for antimikrobiell impregnering. De senere årene har det spesielt vært katetre med minocyclin/rifampicin eller sølv som har vært studert. Det har etter hvert kommet en rekke studier som har sammenlignet katetre med sølvlegering/hydrogel med latekskatetre. I alle disse studiene har katetrene med sølvlegering/hydrogel vist en lavere forekomst av urinveisinfeksjon. Men i to studier der disse katetrene ble sammenlignet med silikonkatetre var det ingen forskjell.

Grunnleggende om urinveisinfekjsoner FHI