Alkoholer
De alkoholer som oftest benyttes til kjemisk desinfeksjon i helsevesenet er etanol og isopropanol. Optimal desinfiserende effekt oppnås med alkoholkonsentrasjoner mellom 60 % og 90 %. Ved fortynning under 50 % avtar effekten raskt. Vanlig brukskonsentrasjon for isopropanol er 60–70 %, og for etanol 70–85 %. De er miljøvennlige og etterlater ingen rester på flater som blir desinfisert. Alkoholer har dårlig evne til å trenge inn i organisk materiale, og egner seg derfor bare til desinfeksjon av synlig rene flater og utstyr. De har lite lukt og etterlater ingen rester, slik at påfølgende rengjøring er unødvendig.
Antimikrobielt spekter
Etanol og isopropanol har rask bakteriedrepende effekt på vegetative bakterier, men har ingen effekt på bakteriesporer. Gramnegative bakterier er noe mer følsomme enn Grampositive. Alkoholene har også god effekt på mykobakterier og sopp. Etanol i konsentrasjoner fra 60–80 % inaktiverer lipofile virus (virus med «membran»), f.eks. herpesvirus, hepatitt B- virus, HIV, influensavirus, koronavirus, varicella-zoster virus og mange hydrofobe ("nakne") virus, f.eks. adenovirus, astrovirus, enterovirus, rhinovirus, rotavirus, men ikke hepatitt A virus (HAV), norovirus, parvovirus eller poliovirus. Isopropanol har god aktivitet mot lipofile virus, men ikke mot enterovirus.
Indikasjoner og bruk
Etanol og isopropanol kan først og fremst brukes til desinfeksjon av flater og gjenstander som er synlig rene. De anbefales ikke brukt til flater eller utstyr som er kontaminert med organisk materiale. I situasjoner der flater eller utstyr kan være forurenset med sporedannende bakterier (f.eks. Clostridioides difficile) eller med norovirus, bør alkoholer heller ikke brukes til synlig rene flater.
Virketid minst 3 minutter. I praksis kan man fukte horisontale gjenstander/flater rikelig med sprit en gang og la det fordampe. Vertikale flater fuktes to ganger med et par minutters mellomrom.
Hydrogenperoksid
Antimikrobielt spekter
Hydrogenperoksid har raskt inaktiverende effekt på vegetative bakterier, mykobakterier, virus og sopp. Gram negative bakterier er mer følsomme enn Gram positive. Generelt er hydrogenperoksid bakteriostatisk ved konsentrasjoner under 3 % og baktericid over 3 %. Effekten på bakteriesporer er langsom, men øker med økende temperatur. For sporicid effekt kreves høyere konsentrasjoner, typisk 10–55 %. Hydrogenperoksid i høy konsentrasjon har også effekt på cyster av Cryptosporidium parvum og Giardia lamblia. Hydrogenperoksid i gassform har betydelig større antimikrobiell effekt enn flytende H2O2, Typiske brukskonsentrasjoner i gassform er 0,1–10 mg/l (0,00001–0,001 %).
Indikasjoner og bruk
Hydrogenperoksid i vandig løsning: Tradisjonelt har hydrogenperoksid vært brukt som desinfeksjonsmiddel i væskeform i konsentrasjoner på 3 % og høyere.
Hydrogenperoksid i damp- eller gassform: Hydrogenperoksidgass kan brukes til sterilisering av varmefølsomt utstyr i spesielle sterilisatorer. Noen slike sterilisatorer genererer plasma ved at sterilisatorkammeret med hydrogenperoksidgass tilføres energi i form av radiobølger under lavt trykk. Hydrogenperoksidgass kan også benyttes til desinfeksjon av medisinsk utstyr, inkludert mange typer elektromedisinsk utstyr, og til desinfeksjon av rom og inventar. Det forutsetter at man kan benytte et tett kammer, slik at man kan opprettholde en gitt gasskonsentrasjon, eller at man kan forsegle et rom ved å dekke til ventilasjonskanaler og sikre at gassen ikke lekker ut gjennom dørsprekker o.l. Rom og utstyr må være frie for papir og annet celluloseholdig materiale og må heller ikke ha åpne vannkilder, fordi hydrogenperoksid da løses i vannet og mister sin effekt.
Bivirkninger
Kan ha blekende effekt på en del materialer, inkludert farget anodisert aluminium. det kan brytes raskt ned ved kontakt med organisk materiale, cellulose, messing, kobber og jern. Høye konsentrasjoner kan gi hudirritasjon, og gassformen kan gi slimhinneirritasjon.
Kaliumperoxymonofosfat (Virkon)
Kaliumperoksymonosulfat (pentakalium bis[peroksymonosulfat] bis[sulfat]) har sterkt oksiderende effekt. Det oksiderer svovelbindinger i strukturelle proteiner og enzymer og forårsaker skade på cellekomponenter. Det finnes til medisinsk bruk i kombinasjonspreparater sammen med bl.a. overflateaktivt stoff og organiske syrer.
Antibakterielt spekter
Kombinasjonspreparater med kaliumperoksymonofosfat har effekt mot vegetative bakterier, sopp og virus. Effekten på mykobakterier er ikke tilstrekkelig til at midlet er godkjent til bruk mot disse. Effekten på bakteriesporer er liten. Det er ingen effekt på cyster fra Cryptosporidium parvum.
Indikasjoner og bruk
Kan brukes til desinfeksjon av flater og inventar, men er ikke første valg til kjemisk desinfeksjon i OUS. Brukskonsentrasjon 1 %. Virketid 10 minutter på rene flater, 30 minutter på synlig forurensede flater og ikke rengjort utstyr.
Bivirkninger
Dette midlet har lav toksisitet, men kan gi hudirritasjon ved kontakt. Sprut i øynene kan irritere og skade. Svelging kan gi sterk i irritasjon i munn, spiserør og mage/tarmsystemet. Noen metaller kan korroderes. De organiske komponentene er lett biologisk nedbrytbare.
Klor
De viktigste klorpreparater er hypokloritter og kloraminer. Konsentrasjonen angis ved innhold av aktivt klor, som er den mengden klor som frigjøres ved tilsetting av saltsyre, oftest uttrykt som parts per million (ppm). Hypokloritt kan finnes som pulver eller i fast form so kalsiumhypokloritt, eller i flytende form som natriumhypokloritt eller kaliumhypokloritt, og inneholder typisk mellom 1 %
10 000 ppm) og 15 % (150 000 00m) tilgjengelig klor. Klor til husholdningsbruk er vanligvis natriumhypokloritt i konsentrasjon på omkring 5 %. Et stort spekter av kloraminer (i væske- eller pulverform) har også antimikrobiell effekt, om enn i noe mindre grad enn hypokloritter. Organiske kloraminer er vanligvis mindre irriterende og mer stabile, men frigir lavere konsentrasjoner av aktivt klor i løsning. Kloramin T (5 %) inneholder 12 000 ppm tilgjengelig klor.
Antimikrobielt spekter
Klor har optimal effekt ved pH mellom 4 og 7, men er mest stabil ved høy pH. Det har bredspektret effekt og virker både på vegetative bakterier, mykobakterier, sopp og virus. Det har også en viss effekt på bakteriesporer, men liten effekt på cyster av noen protozoer, f.eks. Cryptosporidium parvum.
Indikasjoner og bruk
Kan brukes til desinfeksjon av utstyr og flater, men er ikke første valg ved kjemisk desinfeksjon i OUS. Virketid 10 minutter ved ikke synlig forurensede flater og rengjort utstyr, 30 minutter for synlig forurensning og 1 time ved mykobakterier.
Ulemper
klor inaktiveres lett av organisk materiale og ved eksponering for ultrafiolett lys. I tillegg vil reduserende stoffer, som jern- og kopperioner reduseres mengden tilgjengelig klor. Klor har derfor kort holdbarhet etter at det er tatt i bruk og må derfor skiftes minst en gang daglig.
Bivirkninger
Klor virker korroderende på visse metaller, særlig aluminium og messing. Det har blekende effekt på fargede artikler.
Klordioksid
Klordioksid har kokepunkt ved 11 °C og er derfor en gass ved romtemperatur. Det er løselig i vann, men er ustabilt og må derfor stabiliseres eller produseres på stedet. Det har tidligere først og fremst vært brukt til desinfeksjon av vann, der det altså må produseres på stedet. Det fjerner biofilm i vannrør. Løsninger som er stabile, og som derfor kan brukes til desinfeksjon av flater og utstyr, er nå tilgjengelige.
Antimikrobielt spekter
Klordioksid har et virkespektrum tilsvarende klor, men er mer potent og har raskere effekt. Det virker mot vegetative bakterier, virus, sopp og mykobakterier og har effekt mot bakteriesporer og cyster av Giardia lamblia og Cryptosporidium parvum. Det er mindre påvirket av pH enn klor, og er aktivt ved pH mellom 6 og 10, med best effekt ved de høyere pH-verdiene.
Indikasjoner
Kan brukes til desinfeksjon av utstyr og flater. Virketid avhengig av preparat.
Bivirkninger
Klordioksid kan ha slimhinneirriterende effekt i høye konsentrasjoner. Ved bruk på flater må det derfor sørges for god ventilasjon, og personer som er særlig følsomme for midlet bør bruke åndedrettsvern ved desinfeksjon av store flater. Det kan ha korrosiv effekt på visse metaller, bl.a. messing og kobber, og plastmaterialer som polykarbonat og polyuretan. Det kan ha blekende effekt.
Pereddiksyre
Pereddiksyre (C2H4O3) er et mer potent desinfeksjonsmiddel enn hydrogenperoksid, men det er også mindre stabilt i løsning, og i produkter til desinfeksjon finnes det derfor i en blanding med vann, eddiksyre (CH3COOH) og hydrogenperoksid (H2O2), der de tre substansene foreligger i likevekt. En typisk blanding kan være 35 % pereddiksyre, 7 % hydrogenperoksid, 40 % eddiksyre og 17 % vann. Virkningsmekanismen er først og fremst dannelse av reaktive oksygenradikaler, spesielt hydroksylradikal (OH˙) med denaturering av proteiner og økt permeabilitet i cellemembranen. Pereddiksyre virker i nærvær av organisk materiale og bidrar også til fjerning av biofilm. Det brytes ned til vann og oksygen og er således ikke miljøskadelig.
Antimikrobielt spekter
Pereddiksyre har effekt på bakterier, virus, mykobakterier og sopp ved konsentrasjoner < 0,35 % ved romtemperatur. Den baktericide og fungicide effekten er rask, selv ved konsentrasjoner helt ned i 0,003 %. Lipofile virus er også sensitive for lave konsentrasjoner (0,001 %), mens inaktivering av virus uten membran (”nakne” virus) krever høyere konsentrasjoner, opp mot 0,2 %. Som for mange andre desinfeksjonsmidler, øker effekten med økende temperatur. Pereddiksyre har også sporicid effekt. Virkningen på protozoer (cyster) er variabel.
Indikasjoner og bruk
Pereddiksyre kan brukes til desinfeksjon av flater og inventar, og til medisinsk utstyr, og er første valg ved kjemisk desinfeksjon ved OUS. Virketid 10 minutter, unntatt ved sporedannende bakterier, der virketiden er i kombinasjon med varme.
Bivirkninger
Pereddiksyre har en ubehagelig lukt og er slimhinneirriterende, og ved desinfeksjon av større flater er det nødvendig med god ventilasjon, evt. bruk av åndedrettsvern.