Smittekilde
Eksogen smitte
Smittekilden kan være en annen pasient, personalet eller en sjelden gang besøkende. Det kan være personer med akutt sykdom, personer i inkubasjonsfasen av infeksjonssykdommer, personer som i perioder koloniseres med smittestoff, eller personer som er kroniske bærere av smittestoff, uten å ha kliniske symptomer. Medisinsk utstyr og medikamenter som er blitt forurenset, kan også av og til være smittekilden. I noen tilfeller kan også vann være smittekilden for sårbare pasienter. Gulv, vegger og gjenstander i miljøet som pasienter ikke kommer i direkte kontakt med, har vanligvis ingen betydning som smittekilde.
Endogen smitte
Pasientens egen mikrobeflora, f.eks. i tarmen, i luftveien eller på huden, kan også være utgangspunkt for en infeksjon. Det er ikke alltid et klart skille mellom eksogen og endogen smitte: I mange tilfeller vil eksogen smitte i første omgang bare føre til at en mikrobe etablerer seg som en del av mikrobefloraen på hud eller slimhinner(kolonisering), uten å trenge inn i vev og gi infeksjon. Ved en senere anledning, f.eks. når pasientens lokale eller systemiske infeksjonsforsvar blir svekket, kan en slik koloniserende mikroorganisme gi opphav til infeksjon og sykdom.
Smittestoff
Jo flere mikroorganismer som skilles ut fra smittekilden, desto større er risikoen for at et tilstrekkelig antall når frem til smittemottakeren, etablerer seg hos denne og gir smitteoverføring. Ved isolering må det derfor tas hensyn til mengden smitteførende materiale som utskilles fra pasienten. Det er imidlertid store variasjoner mellom de ulike mikroorganismer med hensyn til det minimumsantallet som er nødvendig for at det skal skje en smitteoverføring og at smitten fører til klinisk sykdom. Resultatet av en smitteoverføring, kolonisering, infeksjon eller sykdom, er avhengig av smittedose, egenskaper ved mikroorganismen selv, og mottakerens infeksjonsforsvar.
Smittemåte
For at smitteoverføring skal finne sted, må smittestoffet frigjøres fra smittekilden. Mikroorganismer kan overføres på mange forskjellige måter, og samme type mikrobe kan overføres på mer enn en måte. I sykehus er det først og fremst kontaktsmitte, fekal- oral smitte, dråpesmitte, luftsmitte, inokulasjonssmitte og vehikkelbåren smitte som er aktuelt.
Kontaktsmitte
Det er den vanligste smittemåten ved infeksjoner både i og utenfor sykehus. Kontakten kan være direkte eller indirekte.
Direkte kontaktsmitte
Dette forutsetter fysisk kontakt mellom den mottagelige personen og smittekilden (syk eller frisk smittebærer.)
Indirekte kontaktsmitte
Her skjer smitteoverføringen via forurensede mellomledd. Den viktigste formen for slik indirekte smitte er via hender til både pasienter og personale. Dette er fortsatt den vanligste av alle smittemåter i sykehus. Indirekte smitteoverføring kan skje til pasienter og personalet via arbeidstøy, sengetøy, bandasjer, instrumenter, bekken og urinflasker oa.
Fekal – oral smitte
Fekal – oral smitte er også en form for indirekte kontaktsmitte der smitten skjer ved at noe som er forurenset med avføring kommer i kontakt med munnen. Forurensede hender er svært ofte mellomleddet. Fekal – oral smitte er først og fremst aktuell ved mage og tarminfeksjoner, men også ved kolonisering med tarmbakterier som ikke gir sykdom i tarmen, men har tarmen som utgangspunkt for infeksjoner andre steder i kroppen.
Inokulasjonssmitte
Inokulasjonssmitte er strengt tatt en form for indirekte kontaktsmitte, men omtales gjerne for seg selv på grunn av de spesielle forholdene ved spredning og forebygging. Smitte overføres via forurensede skarpe gjenstander(sprøytespisser, skalpell, knust glass og lignende) som trenger gjennom huden (inokulasjon eller innpoding). Inokulasjonssmitte kan i prinsippet skje med alle smittestoffer, men er først og fremst aktuelt ved overføring av blodbårne smittestoffer som hiv og hepatitt B- og C – virus. Betegnelsen blodsmitte brukes derfor ofte synonymt med innokulasjonssmitte, men dette er ikke helt presist, ettersom blodbårne smittestoffer også kan overføres ved direkte kontakt med skadet hud eller slimhinner.
Dråpesmitte
Smittestoffe kan slynges ut i form av dråper, f. eks. ved hoste, nysing og snakking, ved oppkast eller når det oppstår søl eller sprut av flytende materiale (urin, puss, blod og lignende). Dråper som har en diameter over ca 0,1 mm, holder seg bare svevende et par sekunder og sprer seg derfor ikke lenger enn ca. 1 m fra utgangspunktet. De kan komme i kontakt med øyne, nese og munn, men størrelsen hindrer at de inhaleres og når de nedre luftveier. Dråpene kan også lande på gjenstander inntil ca 1 meter fra smittekilden og deretter gi opphav til indirekte kontaktsmitte. Dråpesmitte er altså en form for nærkontaktsmitte og må skilles fra ekte luftsmitte.
Luftbåren smitte (luftsmitte)
Luftbåren smitte kan skje på to måter, enten med støvpartikler eller dråpekjerner.
Støvpartikler
Støvpartikler som virvles opp i luft, faller i løpet av få minutter ned i nærheten av utgangspunktet dersom luften er stillestående. Ved bevegelse i luften vil støvpartiklene kunne holde seg svevende lenger. De fleste støvpartikler innendørs stammer fra huden til personer som oppholder seg der. En stillesittende person avstøter normalt omtrent 10 000 bakteriebærende partikler fra huden hvert minutt. Ved fysisk aktivitet kan spredningen av partikler være betydelig større. Partiklene kan være bærere av f. eks stafylokokker og streptokokker. Mange mikroorganismer som forårsaker infeksjoner i sykehus, vil imidlertid ikke kunne overleve særlig lenge på støvpartikler pga. mangel på fuktighet. Eksempler på slike er gram negative stavbakterier som Escherichia coli, Klebsiella, Proteus, Enterobacter o.a.
Dråpekjerner
Aerosoler
Når en væskeoverflate brytes, vil det alltid bli dannet en aerosol (små dråper i luft) ved at det slynges ut i små dråper fra væsken. Aerosoler dannes f. eks ved hoste, nysing, og snakking, ved oppkast eller ved søl eller sprut av flytende materiale. Mange undersøkelses –, pleie- og behandlingsprosedyrer fører også til at det dannes aerosoler, f. eks. prøvetaking av urin og andre kroppsvæsker, endoskopiske undersøkelser, suging, vaskeprosedyrer, tømming av flytende materiale i avløp og en rekke laboratorieundersøkelser. Dersom dråpene har en diameter over ca 0,1 mm, vil de falle ned på gulvet eller andre vannretteflater i løpet av 1-3 sekunder. Dråper som er mindre enn dette, vil fordampe innen de rekker å falle ned. Det oppstår da såkalte dråpekjerner, som består av små mengder tørrstoff og svært lite vann. Dråpekjerner som har en diameter under ca. 0,01 mm, kan holde seg svevende i timevis og spres over større avstander, f. eks. fra et pasientrom til korridor, fra et rom til et annet, fra et rom til et annet, eller fra en etasje til en annen.
Inhalasjon
Dråpekjerner med en diameter under ca 0,005 mm (5 mikrometer) er så små at de kan nå helt ned i lungealveolene når de inhaleres, men ved pusting gjennom munnen kan partikler opptil 10 µm nå ned i bronkiene.
|
Vehikkelbåren smitte
Med vehikkelbåren smitte forstås spredning av infeksjoner med forurensede infusjonsløsninger, medikamenter, vann, mat, desinfeksjonsmidler o.l.
Smittedose
Jo flere mikroorganismer som utskilles fra smittekilden desto større er risikoen for at et tilstrekkelig antall når frem til smittemottakeren og gir smitteoverføring. Ved isolering må man derfor ta hensyn til den mengden av smitteførende materiale som utskilles fra pasienten. Det er imidlertid store variasjoner mellom de ulike mikroorganismer med hensyn til det minimumsantall som er nødvendig for at det skal oppstå en infeksjon. Enkelte mikroorganismer kan gi infeksjon med en smittedose på mindre enn 10 organismer, mens andre ikke utløser infeksjon før smittedosen overstiger flere millioner mikroorganismer. Den nødvendige minimumsdose vil også være avhengig av smittemottakerens immunforsvar.
Inngangsport for smittestoff
For at det skal skje en overføring av smittestoff til en smittemottaker, må det finnes en inngangsport for smittestoffet, enten gjennom huden, eller via kroppens slimhinner. Svært få smittestoffer har evne til å trenge gjennom hel hud, og smitte gjennom huden forutsetter derfor oftest en svikt i hudbarrieren. Smittestoffer på hudoverflaten kan likevel i annen omgang overføres til en slimhinne og gi infeksjon. Dette er særlig aktuelt ved forurensning og kolonisering på hendene. Slimhinnene i fordøyelsessystemet, luftveiene, urinveiene og genitalia har ikke like god barrierefunksjon som huden.
Motstandskraft mot infeksjon
Motstandskraften mot mikroorganismer kan variere mye fra person til person, dels på grunn av opparbeidet immunitet og dels som følge av annen sykdom. En del smittestoffer gir opphav til hel eller delvis immunitet som beskytter mot ny sykdom med det samme smittestoffet. Personer med f.eks. diabetes mellitus, lymfom, leukemi, neoplasi, granulocytopeni eller uremi og pasienter som behandles med visse antibiotika, kortikosteroider, stråling eller immunosuppresiva kan være spesielt mottakelige for infeksjon. Kirurgiske inngrep, skader, sjokk, koma og svekket allmenntilstand øker også risikoen for infeksjoner. Det samme gjelder fremmedlegemer av kunstig materiale, f.eks. katetre, kanyler, sonder, tuber o.l. I motsetning til dette vil friske personer være relativt lite utsatt for å bli syke. Dette gjelder f.eks. vanligvis personale og besøkende.