Spesielle forholdsregler ved multiresistente bakterier

Ved infeksjonssykdom eller kolonisering med spesielt antibiotikaresistente mikroorganismer kan det være nødvendig å ha strengere infeksjonsforebyggende tiltak enn for tilsvarende infeksjoner med mikroorganismer som er følsomme for antibiotika. Dette skyldes dels at manglende eller redusert effekt av antibiotikabehandling medfører større og mer langvarig utskillelse av smittestoff. Dessuten vil konsekvensene av en eventuell smitte være alvorligere for smittemottaker.

Hvilke mikroorganismer som defineres som multiresistente vil variere. De mest aktuelle er meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA), vankomycinresistente enterokokker (VRE), multiresistente tuberkelbakterier (MDRTB) og gramnegative stavbakterier som danner bredspektrede betalaktamaser (ESBL/MBL).

• Pasienter som overflyttes med infeksjonssykdom fra sykehus, flyktningeleir o.l. i land der multiresistente mikroorganismer er vanlig, skal rutinemessig isoleres ved innleggelse i norsk sykehus. Isoleringen opprettholdes inntil resultatene av bakteriologiske undersøkelser foreligger.
• Det samme krav gjelder ved overflytting av pasient fra norsk sykehus der man har påvist multiresistente bakterier.
• Isoleringsregimet må velges i forhold til antatt eller påvist agens, grad av smittespredning og hvor infeksjonen er lokalisert. Som regel vil det være nødvendig med luftsmitte isolering inntil antibiotikaresistensen til de aktuelle mikroorganismene er nærmere kartlagt.

Pasienter som er eller kan være kolonisert med multiresistente mikroorganismer                                                                        

• Bærere av multiresistente bakterier som f.eks. meticillinresistente gule stafylokokker eller vankomycinresistente enterokokker uten tegn til klinisk infeksjon bør om mulig ikke innlegges i sykehus. Hvis innleggelse er nødvendig, bør det gjøres forsøk på sanering av bærertilstanden før innleggelse. Hvis dette ikke lar seg gjøre må pasienten isoleres under oppholdet i sykehus.
• Pasienter som overflyttes fra sykehus der multiresistente mikroorganismer er vanlige, men som selv ikke har en infeksjonssykdom, kan likevel være kolonisert med slike mikroorganismer. De skal derfor isoleres ved innleggelse i nytt sykehus inntil det er foretatt nødvendige undersøkelser for å utelukke kolonisering. Som regel vil isolering for kontaktsmitte være tilstrekkelig i slike tilfeller.
• Pasienter som tidligere har vært behandlet for infeksjon med multiresistente mikroorganismer, bør ved reinnleggelse i sykehus isoleres og undersøkes med hensyn på kolonisering med slike mikroorganismer selv om de ved reinnleggelsen ikke har kliniske tegn på infeksjonssykdom. Som regel vil isolering for kontaktsmitte være tilstrekkelig i slike tilfelle.

Kohortisolering
En spesiell form for isolering er å samle en gruppe pasienter som isoleres sammen på et enkelt rom eller i en del av en avdeling, eventuelt i en egen sykepost. Pasientgruppen (kohorten) kan være pasienter som har infeksjon med samme smittestoff, enten mistenkt eller bekreftet, som plasserer sammen etterhvert som de legges inn i sykehuset. Slik isolering kan være aktuell ved epidemier med f.eks. rotavirus, norovirus, RS-virus eller influensa, der mange pasienter blir innlagt i løpet av kort tid. En annen form for kohortisolering som ofte vil være aktuell, er å isolere pasienter som er innlagt samtidig, eller alle pasienter som er utsatt for en eventuell smitte på ett og samme tidspunkt etter innleggelsen i sykehuset.

Beskyttende isolering
Pasienter med visse sykdommer (f.eks. cancer eller leukemi) eller som får behandling som svekker infeksjonsforsvaret (f.eks. immunosuppressiva, cytostatika eller bestråling) kan være svært mottagelige for infeksjoner. I et forsøk på å redusere infeksjonsfaren for slike pasienter blir de ofte gitt "beskyttende isolering". Det har imidlertid vist seg at slik isolering i de fleste tilfeller ikke har redusert infeksjonsfaren mer enn det man kan oppnå med omhyggelige rutiner og god håndhygiene.

Behov for smitteisolering i tillegg til beskyttende isolering
Pasienter som har behov for beskyttende isolering vil kunne få infeksjoner som i neste omgang gjør det nødvendig med kontaktsmitte- og/eller dråpesmitteisolering, eventuelt også streng isolering. Det er derfor hensiktsmessig at rom som brukes til beskyttende isolering er utstyrt slik at man med letthet også kan gjennomføre smitteisolering, inkludert endring av overtrykksventilasjon til balansert ventilasjon eller undertrykksventilasjon.

Isoleringsveilederen - smittevern 2004:9 FHI