Typer av isolering
Behovet for isolering og valg av isoleringsregime er avhengig av både smittestoff, smittekilde, smittespredning og potensielle smittemottakere. Smittespredning forutsetter også en inngangsport hos smittemottaker. Risikoen påvirkes dessuten av smittemottakerens infeksjonsforsvar.
Graden av smittefare i hvert enkelt tilfelle er avhengig av hvilke smittestoffer som er involvert, hvordan disse utskilles og spres fra pasienten og i hvilken grad det er mulig å få kontroll over spredningen. Dette avhenger bl.a. av den mengde av smittefarlig puss, sekret, avføring o.a. som skilles ut.
Forutsetningene for en effektiv isolering er dels å kunne erkjenne hvilke pasienter som er smittefarlige, og dels kunnskaper om smittespredning. Innsikt i pleie- og behandlingsprosedyrer er også av betydning når det skal avgjøres hvilken isoleringsform som skal brukes, og gjør at man kan velge et isoleringsregime som med stor grad av sikkerhet begrenser faren for smittespredning i det enkelte tilfelle.
Et effektivt isoleringsregime må først og fremst blokkere de kvantitativt viktigste smitteveiene. Teoretisk mulige, men praktisk lite viktige smitteveier kan ikke tas hensyn til i samme grad. Det kan også være nødvendig å innrette isoleringen etter sykdommens alvorlighetsgrad, selv om det ofte ikke er noen direkte sammenheng mellom en sykdoms alvorlighetsgrad og dens smittsomhet. Infeksjoner der det ikke finnes effektiv behandling, f.eks. mange virusinfeksjoner og infeksjoner med antibiotikaresistente mikroorganismer, vil også ofte måtte isoleres strengere enn mindre alvorlige infeksjoner.
Ved mistanke om isoleringstrengende infeksjon er det viktig å starte adekvat isolering umiddelbart uten å vente på en bekreftelse av diagnosen (f.eks. svar på bakteriologisk dyrkning).
Isolering medfører ofte ulemper både for pasienten og for personalet. Prosedyrene kan være tidkrevende og øke kostnadene. De vanskeliggjør undersøkelse og behandling og vil ofte være en psykisk belastning for pasienten, bl.a. som følge av reduserte muligheter for kontakt med personale og pårørende. Isolering av pasienter med infeksjoner skal derfor bare skje på klare indikasjoner og avsluttes så snart det er forsvarlig.
-
Isolering ved kontaktsmitte
-
Isolering ved dråpesmitte
-
Isolering ved luftsmitte
-
Beskyttende isolering ved alvorlig nedsatt infeksjonsforsvar.
Det vil av og til være nødvendig å modifisere isoleringsregimene for pasienter som krever kontinuerlig overvåkning eller hvis det blir nødvendig med øyeblikkelig hjelp intervensjon, slik som f.eks. på intensivavdelinger. I slike situasjoner må man på basis av kunnskap om smittespredning fortsatt søke å minimalisere smitterisikoen for andre pasienter og personalet.
Isoleringsveilederen - smittevern 2004:9